Ja, jeg kjøper fortsatt CDer.

De fleste kjenner meg som en vinyl fyr. En som ikke kan gå på loppemarked uten å skumme gjennom bananeske etter bananeske med LPer i tilfelle det skulle dukke opp noe helt sensasjonelt. Men å finne gull i en bananeske på Ila skolekorps loppemarked er like vanskelig som det er å finne gull (AU) på Ila generelt.

I det siste har jeg faktisk lagt bort min iver for LPer og konsentrert meg mer om musikk uavhengig av mediet det presenteres på. Men det er ikke til å komme fra at jeg vokste opp med CDen, og dette mediet står mitt hjerte nærmere enn mange andre.

I det siste har det blitt slik at jeg ofte oppdager ny og gammel musikk på Spotify og oppsøker så utgivelsen andre steder hvis det skulle vise seg at utgivelsen bør eies. Og da er det ofte at jeg kjøper CDen.

Nå skal det sise at jeg i snitt kjøper 10-12 CDer i året, altså samme antall CDer jeg brukte å få i julegave på midten av 90tallet.

Så da det dukket opp en ny utgivelse fra plateselskaet LAWO med musikk av Robert Schumann var det ikke noe tvil om at denne måtte jeg eie. Og jeg oppsøkte en av de to kvalitets butikkene her i byen som fortsatt selger klassisk musikk på CD.

Det er her snakk om Arvid Engegard og Nils Anders Mortensen som spiller Schumanns to fiolin sonater og hans "Fem folkelige stykker for piano og cello" her i fiolin versjon. Jeg er så heldig at jeg har møtt begge musikkerne og vet at de begge er oppriktig opptatt av Robert Schumann og kanskje fiolinisten Engegard spesielt. Og dette syns jeg skinner igjennom på denne utgivelsen, altså at det er to musikkere som ønsker denne musikken presentert og framført på en best mulig måten. Fordi det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater. Det fem cello stykkene (som altså Schumann arrangerte for fiolin) er dog lettere materie, ja man kan nesten snakke om verket som en hit, og da spesielt nr.2 som ligger inne på topp 10 av komponistenes mest streamede stykkene på Spotify. Verket er også spilt inn av en annen norsk "superduo" nemlig Mørk og Andsnes, men det er en annen historie.

Komponistens manuskript til Spotify hiten Op.102, 2. 

Denne historien handler om at jeg må gjøre rede for hvorfor jeg skriver at "det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater." Og det kjære lesere henger blant annet sammen med at disse to sonatene Nr. 1 op. 105 i a-moll og nr.2 op. 121 i d-moll faller i kategorien "komponistens sene verker". Dette tema er veldig omdiskutert blant musikkvitere og selv om det de siste årene er kastet nytt lys på ideen om Schumanns sene periode og verk, sitter fortsatt skepsisen i veggene både hos forfattere og ikke minst utøvere og plateselskaper. Det første som slår meg med LAWOs utgivelse er musikken spilles/presenteres/framføres med en iver jeg ikke kan huske å ha hørt disse verkene presentert før. Og jeg har hørt de aller fleste. For det jeg opplever går igjen i de aller fleste innspillingene av op. 105 og 121 er at de ofte framføres uinspirert. Dette har fått meg og sikkert mange andre til å konkludere med at det er verkenes svakheter snarere enn musikernes som skinner igjennom. På denne CDen mener jeg å spore en tilstedeværelse av begge musikerne i hver eneste takt og tone, og det er rett og slett med på å gjøre dette til en forfriskende presentasjon av disse to sonatene.

Så kan man friskemelde Schumanns sene verker for fiolin og piano? Nja, den første i a-moll som jeg alltid har holdt for å være et bra verk ble som de fleste av Schumanns verker skrevet i en fei, og tidlig mislikt av komponisten. Ja, så misfornøyd var han at han skrev en ny med det samme, den i d-moll. Og når man hører etter kan man spørre seg om det er komponisten som er litt uinspirert i den første av de to verkene, mens han i nr.2 er mer med i notene og er mer å kjenne igjen med sine finurligheter som å legge til en fjerde sats, trekke inn elementer fra forutgående satsen, og mulige sitater fra tidligere verker (Åpningen fra Frauenliebe und -leben, Op. 42 er å kjenne igjen i slutten av 2.sats)

Så hva med CDens siste verk de fem folkelige stykkene, Fümf stücke in volkston op. 102. De er fornøyelige spesielt nr.1 som her framføres i et høyt og passende tempo! LAWO er uten tvil en av mine favoritt selskaper og fortsetter å levere.

Deres,

Herr W

Isdals kvinnen. Min favoritt krimgåte.

For noen uker siden slapp NRK nyheten om gjennombrudd i den så kalte Isdal kvinnen saken, ikke ulikt måten Aftenposten slapp sine Panama papers. Her skal leserne fôres sakte, men sikkert med avsløringene i ukene framover.

Saken om Isdals kvinnen har jeg kjent til helt siden jeg fant den omtalt i bokserien Nordisk kriminalkrønike som jeg mistenker min far for å ha brakt i hus. Siden har saken vært omtalt med gjevne mellomrom fra sakens begynnelse i november 1970 og fram til idag.

Kort fortalt:
Kvinnelik blir funnet forbrent i turområde utenfor Bergen sentrum.
Ingen er etterlyst og ingen er meldt savnet.
Samtidig er det gjort åpenbare anstrengelser for å slette spor som kan gi henne identitet.
Etterforskning avdekker at kvinnen har reist rundt i Norge med en koffert full av falske pass, og forkledningsutstyr som briller og parykker.
Sporene blir kalde, og man konkluderer med selvmord.

Saken har ikke bare de rette elementene som:
- Øde område, 
- brent lik av en kvinne, 
- ukjent identitet
- mystiske funn på åstedet
- ingen pårørende
- mystiske eiendeler

men også dramaturgien stemmer:
- funnet av kvinnen, 
- funnet av kofferter på oppbevaring,   
- spor fører til Stavanger,
- opprulling av reiserute og bruk av ulike identiteter
- til den svært utilfredstillinde ikke fører noen vei tross mange funn i saken

men også tida det er "satt" til bidrar med sitt eget krydder,
- kaldkrig
- mye spionaktivitet
- kvinner reiste sjeldent alene,
- og bodde enda sjeldnere alene på hotell, 
- tid med skyhøye flypriser

Ja, i det hele forekommer det meg at ingen av detaljene i saken er med på å berolige, men tvert i mot er alle nye avsløringer i saken da den ble etterforsket for første gang og nå med på å øke pulsen.

Gamle krimsaker blir av og til løst. Enten ved bruk av nye etterforsknings metoder, og av og til men angrende syndere som i Apenes-drapet . Flere gamle saker, gåter og mysterier vil bli løst.

Å gripe fatt i denne saken er en genistrek av NRK, men jeg opplever at få har tatt tak i dette på Facebook, så derfor sparker jeg i gang med å dele dette, og stoler på at alle følger saken, fordi dette er stor journalistikk, og stor underholdning. Så får vi se om de kommer trekkende med Granatmannen neste høst.

Deres,

Herr W

Er Norge nye DDR? Pris til feil Bob? (kultur oktober del 2)

De siste dagene føler jeg at man har vært under konstant press til å ta stilling til saker og ting:

Norge nye DDR?

Er Therese uskyldig, har Märtha det som trengs for å gjøre comeback på hesteryggen, sto The Cures konsert i Spektrum sist uke til 6 på terningen og ikke minst gikk nobelprisen i litteratur til riktig Bob?

I følgende post får du svar på alt, og litt til.

Jeg tror Therese har vært uheldig.
Om hun bør dømmes vet jeg ikke. Den jeg syns mest synd på er legen Bendiksen, han kan bli stående som mannen som gjorde en feil, men så var det også feilen med stor F som velter skinasjonen Norge av den høye hest. Vi har etter mitt syn  ikke en tradisjon for å dyrke slike negative ting i vår historie og vi bør fortsette med det. Vi husker Rekdal og Brasil, vi har lagd film om kongen som sa nei, skrevet bok om dikteren som kjempet for å stryke "jødeparagrafen" og komponert sanger om arbeidslag som hadde "standpunkt til sin stand".

The Cure skrev jeg om her sist de spilte i Oslo for omlag 8år siden. Da var det bra og det var det denne gangen og. The Cure er for meg et stort band, og de har gitt oss nesten utelukkende bra album. Oslo fikk høre en uhyre variert setlist med låter fra alle tiårene de har vært aktive 70/80/90/00/10, og fra nesten alle platene.

The Cure drar en gammel slager.

Konserten var etter min smak litt for lystig med mye fokus på hits og for lite mørke. Dette tillater jeg meg  å skrive rett og slett fordi låtene som ble spilt har jeg hørt live før og da er det strengt tatt snakk om et luksusproblem.
Derfor: strålende konsert, høydepunkt: Kyoto song, og Want fra Wild mood swings.

Så var det Bob som fikk Nobels prisen. Denne fikk han for sitt poetiske bidrag til sitt lands rike sangtradisjon. Jeg vet om flere land som har rike sang tradisjoner men INGEN er i nærheten av Sverige. Derfor går prisen i mitt hode til Bob hund. Verdens beste band.
Men nok om det sier jeg som leder av komiteen og henter heller fram eksempler på hvorfor Bob hund får prisen.

Det finns ett sätt att krypa närmre
Stänga in sig helt med sin musik
Det går att lyssna flera gånger
Den ena är den andra aldrig lik
Hörlurar, jag lyssnar i hörlurar
Det låter så bra
-Hörlurar (96)


Måndag ringer ge mig styrka att stå
Valde fel till gymnasiet men det får gå
Jag kan jobba, jag kan va arbetslös
Marknaden är snål, jag är generös
-Sommaren rasar (96)

Bob hund har gjennom flere tiår gitt nihilistene, de utstøtte, de utilpasse og de misforståtte en stemme. Hva skulle jeg gjort hvis ikke jeg hadde en mann som Thomas Öberg til å minne meg på at vi er flere! "Alla uten jag vet hur det skal gå! Hjelp!" Hvis man skal gi heder og ære til popteksten, gi den til noen som skrev noe viktig i år og i fjor og for siden starten.

Och all den törst som du släcker
Väcker spökena till liv
Först när minnet är raderat
Blir glädjen intensiv
-Blommor på brinnande fartyg (2009)

Og hvilken unik ironi er det ikke i dere foreløpig eneste korverk:

åh döden hör min fråga, kan du spara dom som vi tycker om, ennu et år?-Åh döds (2013)

Nå er Bob hund tilbake med ny plate, og de fornekter seg ikke nå heller, og taler til meg umiddelbart i åpningslåta Underklassens clown:

Om du hör till yrkesgruppen "arbetslöshets erfarenhet"
- Underklassens clown (2016)

Jeg skal fortsette min kulturbonanza med Bob hund konsert på onsdag i Oslo! Hvem er med!!!

... og husk:

Så länge nån tjänar pengar på jordens undergång är den inte speciellt nära- Det överexponerade gömstället (2011)





Deres,

Herr W

p.s.

Glemte jeg Märtha?
Rytter bli ved din hest?

Oktober i kultur rus del 1

Min super kulturmåned oktober startet allerede 2.


Jeg tok da min fru til Black Box Teater for å se Supplies av Ingrid Berger Myhr. For noen dager siden fikk jeg det for meg at jeg måtte finne ut hva som foregår på den modernedans scenen i Oslo (noen andre som får sånne ting for seg?) Så da var det vel ingen grunn til å gå noen omvei om Black Box.

Supplies

Det var slik jeg hadde forventet helt fantastisk, jeg koste meg og min fru gråt, men hun blir også lett rørt av kultur. Jeg ønsket å se hva som foregår litt fordi jeg ønsker å skrive tekst til dans, og nå vet jeg hvor bra det kan bli. Black Box Teater er som navnet antyder en svart boks hvor koreograf og siden dansere skaper rommet, definerer rommet, og siden velger å holde seg innen for eller utenfor dette. Dette er hva jeg liker best med dans, skapelsen av rommet.

Jeg har også planer å skrive tekst til opera, bare at da heter det libretto(kanskje det heter det når man skriver til dans også?), så siden vi bor i en by som har opera var det bare å hive seg rundt å bestille billetter til første og beste forestilling. Jeg har bare vært i den nye operahuset en gang tidligere riktignok også da med tyske komponister; Kraftwerk. Men nå for å se opera for første gang.

Valget falt på Orfeus og Evrydike i Christoph Willibald Glucks versjon fra 1760tallet , jeg sier versjon fordi det var bare Glucks musikk som var helt ny i 1760, historien var kjent ja, en av eldste bevarte operane vi kjenner; Claudio Moteverdis L'Orfeo av 1607 benytter samme libretto som dere nå vet hva betyr. Jeg må innrømme at jeg valgte denne også fordi den var strålende reklamert for i Aftenposten eller et annet sted jeg er innom i løpet av dagen.

Orfeus og Evrydike

Kort fortalt er Evrydike død, og Orfeus er opprørt. Hans sang overbeviser gudene om å gi han en sjans til å hente Evrydike i Hades, et budskap brakt ham av guden Amor. MEN han får ikke se på sin kjære før de er på overflaten igjen ei heller røpe for henne denne betingelsen. I kveldens oppsetning går veien til underverden med boing 737 (full størrelse). Han finner Evrydike, men på vei til overflaten blir hun fra seg av ulykkelighet da hennes mann og redningsmann ikke engang vil se på henne, Orfeus holder det ikke ute mer og bryter betingelsen og Euredike faller dø om igjen. Tragedien er et faktum. Det ordner seg tilslutt, men drama det blir det.

Christoph Willibald og Wolfgang Amadeus kom vist i krangel om musikkens rolle i operaen,  og Christophs syn om at musikken burde være underordnet teksten synes jeg kommer godt fram i denne operaen. Den er der samtidig som den ikke er der. Den gjør jobben sin på en uhyre smidig måte. Kanskje Christoph Willibald beslutning om å gjøre Orfeus til kontratenor også speiler at teksten og handlingen skal fram, for etter to timer med kontratenor er det ikke Evrydikes sopran som er friskest i minnet.
 https://open.spotify.com/track/6IYqubAntfcpPpHvZ0ySMk

Forestillingen var tungt krydret med dans Jo Strømgren har vært ansvarlig for. Det var min første live opera, men Jo strømgren er jeg fan av og har sett både forestillinger og filmer med hans signatur.


Så er det bare å spole fram 4 dager til, da er det The Cure!

Deres Herr W

Uka som gikk. 39.

Jeg prøver å være morsom på bekostning av nyhetssaker fra uka som gikk, kanskje dette kan bli en fast spalte?

Se hele videoen under!!!

Når robotene tar over.

Bekymringen for "the Robot uprising" har aldri bekymret meg, men dette er et fast innslag i det meste av Sci-fi litteraturen, samt et tema som behandles omhverandre av konspiratoriskere og satirikere. En favoritt er How to Survive a Robot Uprising: Tips on Defending Yourself Against the Coming Rebellion av Daniel Wilson og episoden Mother´s day i andre sesong av Futurama.

Etter at robotene har tatt over blir det et nytt styre, men også disse må ta stilling og forholde seg til mindre interresante tema som avgifter på drivstoff, bevilgninger til kultur og viltforvaltning. Dog det siste ikke vil by på noen overraskelser, det fikk vi bevis på da det ble utstedt  fellingstillatelse på elgen som ødela en robot gressklipper.

Grunn til bekymring likevel?
Når robotene tar over Klima- og miljødepartementet er det ikke ulven som trenger å bekymre seg mest. Da er det elgbestanden som skal reguleres og helst utryddes! Jeg spør meg selv om vi ser konturer av robot overtagelsen allerede i byråkratiet, for ingen rovdyr er vel vedtatt avlivet med slik effektivitet vi har sett i Elg vs. Robot saken.

God elg,

Deres,

Herr W

      

Da min tipp-tippoldefar debuterte som romanfigur. Og sannelig også min gamle formingslærer!

Man kan si mye om Neiden. Jeg bruker som oftes å referere til stedet som Norges best befolkede venstresving,  andre bare 9930.

At denne godt befolkede svingen skulle danne utgangspunkt for to av mine største leseropplevelser i 2016, nei, det hadde ikke jeg sett for meg. Men det har den, Neiden altså.

Først ut er Ingeborg Arvolas "Neiden 1970".
Boka interesserte  meg med sin genistrek av en tittel og videre da den ble presentert som kvensk litteratur, eller om ikke annet litteratur om oppvekst i en kvensk bygd.

Arvola skriver om en oppvekst som tilbringes delvis hos far i Sør-Varanger og delvis hos mor i Tromsø. Den etterhvert tungt alkoholiserte faren angriper hverdagen med en galskap som fascinerer meg. Alle som har hatt noe med barn å gjøre vet at barn er tilpassingsdyktige og utrolig lojal mot sine nærmeste. Så da kan natt og dag være vage begreper, middagstid være middagstid og renhold og systematikk seile i sin egen sjø, for hva betyr det når en liten jente får være der hun aller helst vil være; med sin far.

Det er flere ting jeg kjenner igjen i denne boka, for det første galskapen eller grenseløsheten, og det andre er pappaen i boka som jeg tidlig mistenkte og etterhvert fikk bekreftet var min gamle formingslærer på barneskolen.

Men galskapen er den jeg vil trekke frem.
Hvem har vel ikke tatt med seg sin sønn eller datter på en upassende kino, servert is til middag eller satt 3åringen på et akebrett og sendt den utfor det som viser seg å være en altfor bratt bakke. Jeg har tatt med meg datteren min på konserter hvor hun var det eneste barnet, vært ute midt på natta for å se hvordan skogen ser ut i mørket. Jeg har vekt henne for å se et pinnsvin som hadde forvillet seg inn i hagen, og for å se måneformørkelser. Jeg tror at alle fedre og sikkert mødre kjenner på denne galskapen av og til, og det er denne "galskapen" og beskrivelsen av den og balansen jeg liker aller best med boka.

Tippoldeforeldre Julius Theodor og Anne Marie

Denne galskapen er naturligvis under kontroll i vår familie. Det er ikke galskapen i Arvolas bok. Der er Galskapen tilstede nesten hele tida, og hovedpersonen tar med seg noe av denne galskapen i sitt møte med voksenlivet.

En nydelig bok!



Min tipp-tippoldefar Julius Theodor Wollmann dukker opp som romankarakter i Hild Haaheims bok "Nordnorsk julesalme". Tørt er han beskrevet som dansken som er den eneste norsktalende på Steinskjærnes på Skogerøya i Sør-Varanger på midten av 1880 tallet hvor forfatterens oldefar tar jobb som lærer før han slår seg ned i.... Neiden!

For å gjøre kort prosess med Nordnorsk julesalme;
Dette er boka jeg har ønsket meg hele mitt voksne liv. Kort fortalt handler den om Kirkenes og Sør-Varanger fra det var et nes med en kirke og noen få hus til det ble et industrisamfunn, et klassesamfunn til det ble okkupert i 1940 fra til det ble tilintetgjort i 1944 og gjenreist utover 40 og 50 tallet.

Haaheim forteller historien om sine forfedre fra disses bakgrunn som innbefatter både arbeiderklassen, overklassen, skoleflinke selvstendige kvinner, og ektemenn med hang til flaska.
Dette gjør hun svært godt.

Men hvorfor har jeg ønsket meg denne boka?
Jo, fordi jeg får bli med inn husene som jeg har sett på bilder fra Kirkenes før krigen, med inn på skolen som jeg har på et gammelt postkort, man får møte menneskene, kjente og ukjente, og alt dette strålende virkeliggjort av forfatteren. Alt fra legen Andreas Wessel på vei til en pasient med rein og slede, til plagsomme mopedgutter uten for kiosken på begynnelsen av 1970 tallet. Forfatteren skriver usedvanlig godt og boka og språket i hovedfortellingen opplever jeg som totalt fri for regionalromantiske tilbøyeligheter som man ofte kan finne i slike bøker, boka er rett og slett gjennomarbeidet og en fornøyelse å lese.

Jeg driver med litt slektsforskning og syns denne boka synliggjør hvor intrikate og kompliserte faktorer og tilfeldigheter som har vært i sving for at jeg kan sitte foran dette tastaturet.

Bli med inn!

Deres,

Herr W



P.S.

I kjølvannet av "Kongens nei" dukker atter diskusjonen om hvorfor Norsk filmfond kaster penger på de som ønsker å fortelle de viktige historiene fra "krigen", mens filmen om Norge som faktisk var i krig, som levde i frontlinjen i over fire år og som ble fratatt ALT i krigens sluttfase uteblir... Her er manuset!

Høyre LOgo i panna. Om enighet og virkeliggjøring.

Ja, det er vel på tide med litt politikk. Ispedd litt sport. Foruten fotball er skihopp det jeg kan benke meg foran tven for å se. Jeg ser så mye som mulig, ingen jul uten den "tysk-østerrikske" og naturligvis skisportens Formel 1; ski flygning.

Finn Willy.

For oss som følger LO sjef Gerd Kristiansen på Facebook var hun å se på en del hopp arrangementer i fjor, og tidligere LO sjef Yngve Hågensen er nesten alltid å se på (VIP) tribuner rundt omkring hvor det norske hopplandslaget ferdes. Derfor var det med men glede og litt undring at jeg noterer at LO er hopplandslagets nye hovedsponsor.

Nå gikk det ikke lang tid før Fabian Stang ble bedt om å spille ut. Og Fabian spiller politisk reklame kortet. Men dette kortet må jeg be Fabian trekke tilbake. LO er ikke et politisk parti. LO stiller ikke til valg og LO har ingen planer om det. Så for å gjøre dette kjapt, for å ikke kjede mine lesere, tar jeg for meg to ting ved denne saken.

1) LO er en hovedorganisasjon, altså en organisasjon for arbeidstakerorganisasjonene. Og representerer sammen med for eksempel NHO, som Fabian nevner i sin tweet, og Virke partene i arbeidslivet. Alle disse er kjent for å "trår sponsende til". I Norge har vi valgt å gjøre det slik at vi har et organisert arbeidsliv så ting går ryddig for seg. Dette har vi lang tradisjon for.

Så til poenget: På offisielt nivå er det bred enighet blant partiene på Stortinget og blant partiene utenfor stortinget om at ordningen med partene i arbeidslivet virkeliggjør målet om at store deler av det norske arbeidslivet er et svært enkelt og oversiktelig terreng å ferdes i . For alle parter.

2) Sponsing virkeliggjør satsing på kultur, idrett og frivillighet. Av og til blir dette problematisk for utøverene. Frisk i minnet har man kanskje Statoils eller Kongsberg gruppens sponsing av kulturen.
At Statoil og Kongsberggruppen driver med virksomhet som både blandt befolkningen, utøvere og politikere på og utenfor Stortinget er omdiskutert er en kjensgjerning.  Den demokratiske paraplyorganisasjonen LO er på ingen måte kritikkverdig på samme måte.

At Fabian prøver å sette er lik tegn mellom LO og politisk betent innhold mener jeg er bekymringsverdig.

Trekk inn Fabian. Og ikke ta med deg disse holdningene om du skal inn på Stortinget.

Pæretrær. Samtidsdans. Og Rock.

Når man kommer fra Kirkenes (aka Sør-Varanger) er det eksotisk med epletrær. INGEN som ikke kommer fra nord kan noen gang forstå hvor eksotisk det egentlig er, selv ikke med vårt sterkeste våpen; Samtidsdans kan jeg få uttrykt hvor utrolig det er. Så når jeg har både epler og pærer på på trær i hagen ja da trenger ikke vi reise til Syden.

Eplene er greie, de kan spises og de kan moses. Pærene derimot er litt mer lunefulle. De er harde og under konstant angrep av skjærer, så de må plukkes for så ligge inne i 10-20 dager. Fortsatt er de litt harde og kan se litt stygge ut så det sikreste er å lage syltetøy. Her er ingrediensene.

1 kg pærer 
1 sitron, saft og skall
1/2 rød chili uten frø
1/2 l vann 
2 ts anisfrø, hakkes til pulver.
10-15 gr frisk ingefær
1,5 dl brunsukker

Oppskrift her!

Fredag dro jeg får å se et band jeg oppdaget for ikke så lenge siden World at Large. Det jeg liker best med dette bandet foruten strålende låter, er produksjonene som har ett eller annet 80talls ved seg, mye ligger i vokalharmoniene. Men også vokalisten en av få som veksler mellom tenor og bariton synging fra låt til låt, som Axl Rose gjør alt for sjeldent. Denne bariton syngingen funker strålende på singelen som kom august, får veldig Echo and the Bunnymen vibber, og E&B er et strålende band hvis det skulle herske tvil!


Neste uke er fortsetter jeg å søke jobb, leser ferdig noen bøker og løper rundt på Oslo Kulturnatt, vi får se om det inspirerer.

Og nå Sport! Og Tarantino. Og MTV.

Samme året som Quintin Tarantino slapp Pulp Fiction kanskje en av de beste filmene som kom på 90tallet kom det også en annen film som satte dette mesterverket litt i skyggen.

Dette reflekteres i Tarantinos takketale under MTVMovie Awards det året (fritt etter hukommelsen):

"What do you do when you go to the academy awards and keep losing to Forrest Gump? You go to the MTV movie awards!"

Jeg ser for meg at Thomas Müller tenkte noe av det samme på vei til Nydalen etter kampen mot Norge, hvor det tyskelandslaget hadde leid et helt hotel :

Hva gjør du når du drar til Frankrike og bare ikke får putta den ballen i mål? Du drar til Ullevål og spiller mot Norge!"


Thomas Müllers landslagsmåltørke er over, og Det Kongelige Norske landslaget har atter gitt meg en skuffende kveld. "Men jag är inte arg",  jeg fikk oppleve Norge da de hadde sin siste storehetsperiode (les: deltok i mesterskap). Men jeg innrømmer gledelig at jeg blir skuffa, ja litt sint. Det norske landslaget skaffet meg tross alt det hittil eneste barslagsmålet jeg har vært i.

Også mitt kjære Tottenham har vært litt rusten de tre første kampene i årets Premier League. Men der går det seg til, med Champions League spill og gode greier. Jeg har kjøpt meg min første Tottenham drakt ever, fra tidligere har jeg bare eid et krus, en vimpel, noen skjerf og en lue. Drakten er fra 2007 så jeg går i disse dager og lurer på om jeg skal trykke Bale eller Keane på ryggen.

Noe annet som varmer når Premier League er i gang er Fantasy Premier League. Dette fantastiske spillet som EA har utviklet for at de som liker å følge med virkelig får gå i dybden. I år er appen gratis så jeg oppfordrer alle, vel nesten alle til å prøve den.

Noe som definitivt ALDRI skuffer er Panini. Da jeg var liten og var på bilferie med mine besteforeldre fikk jeg mitt første album, det var Italia 90 albumet. Dette albumet grov jeg fram da jeg var hjemme i Kirkenes sist og har planer om å fullføre det, 26 år etter.

Men nå som jeg er stor og har litt mer penger er enn i 1990 har jeg slått meg sammen med søsken og kjøpt årets album France 2016, og to kartonger klistremerker. For en drøm! Siste merke ble klistret forrige uke.

Og i går spiller jeg fotball på sletta med min nye drakt! Høst er fotball.

På fredag skal jeg på konsert med World at Large, vi får se om det blir noe å skrive om.

Deres,

Herr W

I Finnmark brenner vi kirke.

Jeg kjenner det en plass langt inne i meg eller så er det bare innbilning, åkke som, jeg må ut, ut der det er plass og betraktelig bedre luft.

I Oslo er det Østmarka jeg har besluttet å "investere" i. Det er stier, daler, fiskevann og myr, "Her er ugjennomtrengelige skoger bare brutt av elven Overfloden..." Denne uutforskede villmarken er det perfekte skalkesjul et for utløp av  G.A.S., Gear Aquisition Syndrome. Man kjøper kult dyrt utstyr man ikke må ha, for penger man ikke har. G.A.S. er mest utbredt blandt musikkere, men kan også forekomme blandt friluft entusiaster. Mørketallene er høye.

Det jeg har skaffet meg i det siste er
- en Primus. Primus er ofte glemt når man ramser opp merkenavn som har blitt synonymt med produktet eller egne verb som for eks. Xerox, Toy, å google, kleenex, q-tips og post-it.  Nok om det. I Østmarka er det bålforbud mellom 15.april til 15.september.

Jeg er vokst opp i Finnmark, der tenner vi bål når vi vil, hvor vi vil, ja nesten med hva man vil. En venn fortalte at familien "arvet" panelen etter at bygdas kirke ble renovert, denne fyret de med og kalte det bare "kirkeved".  Derfor har jeg aldri tatt i en Primus, men valgte å heller kjøpe en enn å måtte betale bot for "uforsvarlig lek med ild". Primusen min heter Gravity, er fjellstø og koker vann og steker pannekaker i en fei.



- et Bergans telt som ulikt Roskilde 2000 holder vann (ute!)

- sovepose funnet på utested i Oslo.

-lydbok: Sofie & Kathrine 2 av Grethe Haagensrud.

- 200g melkesjokolade og Bilar



Viktigst av alt! Tur følge: min datter på 8år, Hilla

Rett før vi skulle dra fikk vi melding av en vennine av henne, de var også på vei ut i Østmarka, så vi dro med dem. Vel framme hvor vi hadde planlagt å telte traff vi enda en nabo og klassevennine, så de vi bor fire hus bortenfor teltet vi nå fire telt bortenfor. Noen benyttet sjansen for å ta noe jeg er ganske sikker på blir årets siste utendørs bad.

Klokken 06.00 våknet jeg av en erkjennelse. Det er første gang jeg har våknet av en erkjennelse. Erkjennelsen var ikke vanskelig å komme til: denne soveposen holder ikke mål. Da bålforbudet fortsatt gjelder påberopte jeg med "nødverge" og stabblet på beina et bål for å holde varmen.

Hjelper ikke med fancy Primus når soveposen er funnet på jazzbule og liggeunderlaget er kjøpt på XXL til 79,- (det gode underlaget hadde "noen" lagt beslag på).

Men morgenkaffen har Primusen full kontroll på!

Neste gang tar jeg med en annen sovepose, også den har jeg på "langtidslån" (takk Bendik) ,men den holder til kl. 07.00 minst.

Nå skal jeg på Ullevål og se Norge - Tyskland, kanskje det blir noe å skrive om.

Deres,

Herr W

Åh Satan

 Da er det på tide å oppdatere bloggen min, det er 7 år, 3 måneder, 20 dager siden sist. 

Når jeg ser på hva jeg skrev om i bloggen min før den ble lagt på is kan jeg ikke se at mye har forandret seg, foruten verden naturligvis. Og jeg akter å fortsette å skrive om det jeg skrev om for 7 år, 3 måneder, 20 dager siden, nemlig meg selv, de bøkene jeg leser og filmene jeg ser. Musikken jeg hører og menneskene jeg møter. Landene jeg reiser til og livet. 

Føkk, det var godt å få det gjort. Dette blir gøy for noen.

Deres

Herr W