En av mange ting med å bo i Oslo om våren, vel Oslo som sådan er at det stort sett skjer noe hele tiden, jeg oppholder meg sjeldent ute, men når jeg gjør det blir jeg like overrumplet over hva en kan oppleve i en by som denne.Jeg våkner søndag morgen, hører på radio og leser ferdig boka jeg sovnet til kvelden før. så ut, ut i parken, kjøper en kaffe og et wienerbrød, vet ikke hva som smaker verst, kaffen eller wienerbrødet. jeg setter meg for å skrive (dette) men blir i stedet sittende å se på alkoholikerne, den lille forsamlingen er i alle stadier: leende, gråtende, og sovende, sigøynerne spiller musikken til Fugledansen, de veksler på en interessant måte mellom 4 og 5 takt, en sliten alkoholiker dame kommer bort og setter seg på benken ved min side, hun gråter stille og stikker av og til en klut ned i posen som hun fukter på en flaske, stanken av lynol slår meg i ansiktet, hun fører kluten opp til ansiktet, den sovende våkner, de oppegående (som i de som klarer å stå) bommer røyk av de som sitteri denne sirkelen av benker som omkranser en byste av "hvem vet", dama ved min side gråter stille og fører stadig kluten ned i posen, som om hun skammer seg. jeg lurer på hvor det ble av han jeg tipset om kaffe og wienerbrød tilbudet, han gikk i retningen jeg staket ut for han, disse alkoholikerne har åpenbart et samhold, de holder sammen, de klemmer hverandre, de kjefter på hverandre, bare lynol dama ved min side er utstøtt, hun har reist seg og står borte ved de andre, hun har åpenbart et slags anfall, av angst, hun "går" sin vei, jeg kjenner meg igjen i dette samholdet; når man ruser seg slik er det bra å kunne speile seg i de andre i gruppen og ikke i goth dama med en svart katt i bånd som røyker sigaretter gjennom et munnstykke, jenta som har trukket bena oppunder seg slik at hun beder kan sole leggene sine, eller noen av de andre "normale" rundt bysten, og derfor undrer jeg meg over hvorfor han som spurte om kaffen og wienerbrødet forlot gruppen, de kan jo være borte når han kommer tilbake og da er du alene, så jævlig alene. lynol dama er tilbake mo i knærne betrakter hun gruppen og vet at hun er uglesett, hun får ikke det anerkjennende signalet om tilgivelse for hva enn hun har gjort og setter seg ved meg igjen. De begynner å bryte opp, det som var åtte er nå blitt til tre, og den utstøtte da, hun tar av seg sko og sokker og strekker på tærne, de på benken ved siden av oss går. hun snakker til seg selv, jeg spør om det går bra, hun ser på meg, ingenting i blikket hennes sier meg at hun har forstått noe av det jeg nettopp sa til henne, men hun forsto da i det minste at det var henne jeg snakket til. hun ser seg rund med det rusa blikket og begynner å ta på seg skoene igjen, men så plutselig ser hun på meg og sier "jeg heter Kari, hva heter du" jeg sier at jeg heter Terje. så dukker en venn av henne opp, sliten han og men glad; han har en flaske vin, han setter seg og på benken, hvit vin, de deler vin og klut. en av damene får napp på sin bomme tur rundt bysten og tenner en sigarett mens hun tasser tilbake til de andre, jeg kjenner at jeg blir kvalm av lynol lukta og går.
