Somre blir aldri slik man trur de skal bli. Sommeren som nå, tatt det tunge høstregnet i betrakting, må kunne kalles over skulle i følge mine planer stå i musikkens tegn. Det var også bare derfor jeg hadde tatt bryet med å slepe med meg allslags musikkutstyr nordover, for ikke snakke om pianopartiturer så vel som blanke noteark.
Men som jeg antydet i forrige avsnitt; slik ble det ikke. Heller ei den store blogg sommeren, hvor alt skulle blogges, og ingen skulle føle seg trygge rundt meg, og hvor presten og futen skulle få svi.
Så hva fikk jeg gjort i sommer? Jo, det skal jeg fortelle; jeg fikk jobbet, jeg fikk tilbrakt kvalitetstid med familie og venner, og jeg fikk frem for alt lest. Og det er sist nevnte aktivitet jeg tenkte å vie denne posten til.
Boksommeren 2005.
Jeg kjente det ganske kort tid etter at jeg hadde kommet til ”mitt kjære” Kirkenes; lesekicket, det melder seg ikke ofte, men nå var det her, og hva annet kunne en stakkar gjøre enn å gi etter for leselysten ogbegi seg i vei til nærmeste bibliotek.
Vel framme på biblioteket i villfarelse over mangel på noe å lese meldte det seg en nytt og om mulig mer interessant higen; nemmelig en higen etter å lese nye bøker og da nye norske bøker. Så jeg følte at jeg gjorde en innsats for kulturnorge når jeg fornøyd satte meg på bussen hjem med skreppa full av nye norske bøker, og to fra utlandet.
Tomas Espedals ”Brev (et forsøk)” var i bunn og grunn ikke noen dårlig leseropplevelse, og hvis jeg har forstått det riktig er dette tredje bok i en slags trilogi, men meningsfull også uavhengig. Boka innholder mye slåssing, forfatteren (som er enslags hovedperson) slåss med seg selv sitt forfatterskap, og sine omgivelser i velskrevne passasjer.
Nicole Krauss ”Kjærlighetens Historie” er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Parallell historier om jøder i for og nåtid, i øst og vest, flettes sammen på høyst interessante måter. Kjærlighetens historie er også en bok i boka som det siteres fra med jevne mellomrom, sitater som i seg selv kunne vært risset i gullplater og sendt ut i verdensrommet.
Johann Grips ”Den korte veien hjem” derimot egner seg nødig til å risses inn i noe egentlig. Det handler om to sveitsiske flyktningers alderdom i Sverige, og deres gjøren og laden. Jeg kan for all del erkjenne at språket er velveid, og at det i rutinen til hovedpersonene skapes en rytme, men historiens mangel på noe som helst gjør at hele ”prosjektet” faller igjennom.
Mette Karlsvik ”Vindauga i matsalen vender mot fjorden” mangler den rytmen og det gode språket ”Den korte veien hjem” har, og blir derved om mulig ennda mer intetsigende. Den er noe så spennende som en roman om en jente som fragmentert forteller om fortid nåtid og framtid om spiseforstyrrelsen sin som fører til innleggelse på en institusjon. Veldig originalt.
Erlend loes ”Doppler” viste klart at Loe ikke har beveget seg noe særlig fra den samme måten han skrev på sist jeg leste han; ”Tatt av kvinnen”, og det på godt og vondt. Hans umisskjennelige evne til krydre historien med humor som bare er gangbar for en forfatter her i landet nemmelig han selv, er med som nissen på lasset. Men jeg synes dette grepet -krydderet altså i 2005 er med på å ta brodden vekk fra både historien så vel som forfatteren selv. Boka handler om en vestkantmann med alt en karikert vestkantmenn har, bil, pene barn, pen kone jobb osv, egenskaper hovedpersonen identifiserer som ”flinkheten”, og det er denne flinkheten han vil til livs med å flytte i telt et stykke fra huset. Og det er innefor denne rammen jeg mener Loe både briljerer , og tiltider ufarliggjør stoffet med sitt varemerke; humoren. Ta for eksempel karakteristikken av hovedpersonen Dopplers penis som enorm, noe som enhver som leser boka ikke kan la være å smile av, men som i mangel av betydning for boka, karakteren og handlingen bare blir stående som et knep Loe gjør for å… ja hva er det han gjør. Men en leseverdig bok fordi den er underholdende.
Erik Honorés ”Kaprersanger” er leseverdig den og, men av samme grunn som Aune Sand ”Dis” er severdig. For ”Kaprersanger” er virkelig en roman som starter på et greit nivå og endre i grus. Historien er grei den og så norsk som den kan bli, i et romankarakter perspektiv; norske romankarakterer har en lei tendens å være singlemenn med gode jobber som gjør dem økonomisk uavhengig, som sitter på kule kaféer og som vet mye om noe spesifikt. Hovedpersonen i ”Kaprersanger” er ikke noen unntak, han har en godt betalt jobb i et legemiddelfirma, er tidligere en flink musikkjournalist, sitter på kafé Habbibi, og oppdager en dag dødsannonsen til sin siste flamme, som han gjorde det slutt med for en stund tilbake, og fordi han er økonomiskuavhengig og singel som vår norske forfatter har tatt seg så diskré av, er det ikke noe problem for han å starte å nøste opp disse trådene som plutselig har blitt så viktig for han der på kaféen, og dette skal vi liksom omfavne som kreativt velskrevet og bra? Bokas 35 første sider holder mål, resten gjør ikke, les denne rett og slett fordi den er håpløs.
MariAngela Johansen Cacaces ”Hør Napolis sang” er alt annet enn håpløs selv om hovedpersonens forsøk på å finne italieneren i seg, situasjonene hun roter seg bort i og generelt hennes integrering i farens hjemby Napoli tiltider er håpløse nok. Hovedpersonen er fra Norge, har norsk mor og napoliansk far, og bestemmer seg får å reise og bosette seg i Napoli etter videregående i et forsøk på å finne italieneren i seg, og etter hvert sett og slett i et forsøk på å bli italiensk. Men det skal fort vise seg at kulturforskjellene er større og fordommene sterkere enn først antatt. Boka fremstiller hovedpersonens enfoldige framstilling av situasjonen uten å moralisere ved den eller stille spørsmål ved den, selv om den blir mer og mer negativ etter som tiden går. Forfatteren levner altså til leseren å gjøre seg opp en mening om hva som egentlig går galt. Videre er nok dette en av de mest komprimerte bøkene jeg noen gang har lest, det skjer noe hele tiden og alt som står skrevet står fordi det er relevant, dette er en 170 siders bok som sikkert kunne vært på 500.
Den siste boka jeg vil ta med er også en bok som godt kunne ha vært lengre, både i kraft av dens historie, men også i kraft av dens tema, jeg snakker om Magnus Mills ”Plan for full sysselsetting”. En tittel som nok skremmer flere enn den tiltrekker, og hvis du venter på at jeg skal si at boka ikke handler om en plan for full sysselsettelse så må jeg nok skuffe, for boka den handler om hva tittelen indikerer, en av det moderne samfunns største problemer full sysselsettelse. Men så er det også det de har fått til på ”Plan” som den kalles i boka; full sysselsettelse, alle er i jobb, og de jobber på Plan, de kjører rundt i England fra depot til depot i sine Univaner, biler bare brukt og sterkt assosiert med Plan, med deler til ja nettopp disse Univanene som de enkelte depots verksteder trenger for å reparer Univanene som slites ut ved at de ganske riktig kjører fra depot til depot i en evig sirkel, en kjører en sitter på, en snakker den andre tier. Så hva kan true et slikt system? Jo, en fagforeningssak. Forfatteren beskriver det hele veldig balansert og rolig gjennom øynene til en enkel arbeider som ikke uten spørsmål går til sitt arbeid hver dag, men spørsmålene, ja de holder for seg selv.
Ja, det var noe av det jeg hadde lest i sommer, hvis noen har lest disse bøkene og skulle være uenige med meg i noen av mine synspunkter så nøl ikke.
Og hvis du pga denne bloggen leser en av de omtalte bøkene, så blir jeg glad hvis du forteller meg det.
Til neste gang,
Deres Herr Dr. Bj
