Monday, August 29, 2005

Boksommeren 2005

Somre blir aldri slik man trur de skal bli. Sommeren som nå, tatt det tunge høstregnet i betrakting, må kunne kalles over skulle i følge mine planer stå i musikkens tegn. Det var også bare derfor jeg hadde tatt bryet med å slepe med meg allslags musikkutstyr nordover, for ikke snakke om pianopartiturer så vel som blanke noteark.
Men som jeg antydet i forrige avsnitt; slik ble det ikke. Heller ei den store blogg sommeren, hvor alt skulle blogges, og ingen skulle føle seg trygge rundt meg, og hvor presten og futen skulle få svi.
Så hva fikk jeg gjort i sommer? Jo, det skal jeg fortelle; jeg fikk jobbet, jeg fikk tilbrakt kvalitetstid med familie og venner, og jeg fikk frem for alt lest. Og det er sist nevnte aktivitet jeg tenkte å vie denne posten til.

Boksommeren 2005.

Jeg kjente det ganske kort tid etter at jeg hadde kommet til ”mitt kjære” Kirkenes; lesekicket, det melder seg ikke ofte, men nå var det her, og hva annet kunne en stakkar gjøre enn å gi etter for leselysten ogbegi seg i vei til nærmeste bibliotek.
Vel framme på biblioteket i villfarelse over mangel på noe å lese meldte det seg en nytt og om mulig mer interessant higen; nemmelig en higen etter å lese nye bøker og da nye norske bøker. Så jeg følte at jeg gjorde en innsats for kulturnorge når jeg fornøyd satte meg på bussen hjem med skreppa full av nye norske bøker, og to fra utlandet.

Tomas Espedals ”Brev (et forsøk)” var i bunn og grunn ikke noen dårlig leseropplevelse, og hvis jeg har forstått det riktig er dette tredje bok i en slags trilogi, men meningsfull også uavhengig. Boka innholder mye slåssing, forfatteren (som er enslags hovedperson) slåss med seg selv sitt forfatterskap, og sine omgivelser i velskrevne passasjer.

Nicole Krauss ”Kjærlighetens Historie” er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Parallell historier om jøder i for og nåtid, i øst og vest, flettes sammen på høyst interessante måter. Kjærlighetens historie er også en bok i boka som det siteres fra med jevne mellomrom, sitater som i seg selv kunne vært risset i gullplater og sendt ut i verdensrommet.

Johann Grips ”Den korte veien hjem” derimot egner seg nødig til å risses inn i noe egentlig. Det handler om to sveitsiske flyktningers alderdom i Sverige, og deres gjøren og laden. Jeg kan for all del erkjenne at språket er velveid, og at det i rutinen til hovedpersonene skapes en rytme, men historiens mangel på noe som helst gjør at hele ”prosjektet” faller igjennom.

Mette Karlsvik ”Vindauga i matsalen vender mot fjorden” mangler den rytmen og det gode språket ”Den korte veien hjem” har, og blir derved om mulig ennda mer intetsigende. Den er noe så spennende som en roman om en jente som fragmentert forteller om fortid nåtid og framtid om spiseforstyrrelsen sin som fører til innleggelse på en institusjon. Veldig originalt.

Erlend loes ”Doppler” viste klart at Loe ikke har beveget seg noe særlig fra den samme måten han skrev på sist jeg leste han; ”Tatt av kvinnen”, og det på godt og vondt. Hans umisskjennelige evne til krydre historien med humor som bare er gangbar for en forfatter her i landet nemmelig han selv, er med som nissen på lasset. Men jeg synes dette grepet -krydderet altså i 2005 er med på å ta brodden vekk fra både historien så vel som forfatteren selv. Boka handler om en vestkantmann med alt en karikert vestkantmenn har, bil, pene barn, pen kone jobb osv, egenskaper hovedpersonen identifiserer som ”flinkheten”, og det er denne flinkheten han vil til livs med å flytte i telt et stykke fra huset. Og det er innefor denne rammen jeg mener Loe både briljerer , og tiltider ufarliggjør stoffet med sitt varemerke; humoren. Ta for eksempel karakteristikken av hovedpersonen Dopplers penis som enorm, noe som enhver som leser boka ikke kan la være å smile av, men som i mangel av betydning for boka, karakteren og handlingen bare blir stående som et knep Loe gjør for å… ja hva er det han gjør. Men en leseverdig bok fordi den er underholdende.

Erik Honorés ”Kaprersanger” er leseverdig den og, men av samme grunn som Aune Sand ”Dis” er severdig. For ”Kaprersanger” er virkelig en roman som starter på et greit nivå og endre i grus. Historien er grei den og så norsk som den kan bli, i et romankarakter perspektiv; norske romankarakterer har en lei tendens å være singlemenn med gode jobber som gjør dem økonomisk uavhengig, som sitter på kule kaféer og som vet mye om noe spesifikt. Hovedpersonen i ”Kaprersanger” er ikke noen unntak, han har en godt betalt jobb i et legemiddelfirma, er tidligere en flink musikkjournalist, sitter på kafé Habbibi, og oppdager en dag dødsannonsen til sin siste flamme, som han gjorde det slutt med for en stund tilbake, og fordi han er økonomiskuavhengig og singel som vår norske forfatter har tatt seg så diskré av, er det ikke noe problem for han å starte å nøste opp disse trådene som plutselig har blitt så viktig for han der på kaféen, og dette skal vi liksom omfavne som kreativt velskrevet og bra? Bokas 35 første sider holder mål, resten gjør ikke, les denne rett og slett fordi den er håpløs.

MariAngela Johansen Cacaces ”Hør Napolis sang” er alt annet enn håpløs selv om hovedpersonens forsøk på å finne italieneren i seg, situasjonene hun roter seg bort i og generelt hennes integrering i farens hjemby Napoli tiltider er håpløse nok. Hovedpersonen er fra Norge, har norsk mor og napoliansk far, og bestemmer seg får å reise og bosette seg i Napoli etter videregående i et forsøk på å finne italieneren i seg, og etter hvert sett og slett i et forsøk på å bli italiensk. Men det skal fort vise seg at kulturforskjellene er større og fordommene sterkere enn først antatt. Boka fremstiller hovedpersonens enfoldige framstilling av situasjonen uten å moralisere ved den eller stille spørsmål ved den, selv om den blir mer og mer negativ etter som tiden går. Forfatteren levner altså til leseren å gjøre seg opp en mening om hva som egentlig går galt. Videre er nok dette en av de mest komprimerte bøkene jeg noen gang har lest, det skjer noe hele tiden og alt som står skrevet står fordi det er relevant, dette er en 170 siders bok som sikkert kunne vært på 500.

Den siste boka jeg vil ta med er også en bok som godt kunne ha vært lengre, både i kraft av dens historie, men også i kraft av dens tema, jeg snakker om Magnus Mills ”Plan for full sysselsetting”. En tittel som nok skremmer flere enn den tiltrekker, og hvis du venter på at jeg skal si at boka ikke handler om en plan for full sysselsettelse så må jeg nok skuffe, for boka den handler om hva tittelen indikerer, en av det moderne samfunns største problemer full sysselsettelse. Men så er det også det de har fått til på ”Plan” som den kalles i boka; full sysselsettelse, alle er i jobb, og de jobber på Plan, de kjører rundt i England fra depot til depot i sine Univaner, biler bare brukt og sterkt assosiert med Plan, med deler til ja nettopp disse Univanene som de enkelte depots verksteder trenger for å reparer Univanene som slites ut ved at de ganske riktig kjører fra depot til depot i en evig sirkel, en kjører en sitter på, en snakker den andre tier. Så hva kan true et slikt system? Jo, en fagforeningssak. Forfatteren beskriver det hele veldig balansert og rolig gjennom øynene til en enkel arbeider som ikke uten spørsmål går til sitt arbeid hver dag, men spørsmålene, ja de holder for seg selv.

Ja, det var noe av det jeg hadde lest i sommer, hvis noen har lest disse bøkene og skulle være uenige med meg i noen av mine synspunkter så nøl ikke.
Og hvis du pga denne bloggen leser en av de omtalte bøkene, så blir jeg glad hvis du forteller meg det.

Til neste gang,
Deres Herr Dr. Bj

Thursday, June 09, 2005

Småborger uka 2005

Årets White Trash uke går i år av stabelen første mandag i juli, og vil vare ut den aktuelle uka.
Uka vil naturligvis bli nøyeaktivt beskrevet etter som den skrider fram, av begge deltagerne; undertegnende og hjernen bak Room 217 på våre respektive blogger.

Uka vil som dere skjønner ta utgangspunk i å gå så langt inn i rollen som White Trash som over hode mulig; på natt bordet skal det ligge husmorsporno, som underholdning skal det sees Hotel Cæsar, og det skal spilles på alt norsktipping har å by på av lotterispill, det skal spises Grandiosa, og på onsdags kveld er det bingo.

Som dere skjønner er denne uka noe som med all nødvendighet må utføres slik at dere og oss selv skal kunne minnes om de grusom heter og lavmål norske borgere utsetter seg for hver dag, både hva næringsinntak, kultur og underholdning angår.

Nå skal jeg naturligvis ta meg vel i akt for å bli for kjepphøy; for noe av det som står på programmet vil nok ikke være helt fremmed, og noen ganger kan det jo være litt vanskelig å la være å lese Se og Hør, se Hotel Cæsar etc. Så jeg både gleder og gruer meg.
Så da er det bare å følge med her på Farmacia og Room 217, samt Imperfektum, for oppdateringer, og er det noe dere lesere synes bør være med på programmet for denne uka har dere god tid til å fortelle oss det.

Da ønsker jeg alle velkommen til White Trash uka fra første mandag i Juli.

Wednesday, June 01, 2005

Turen går nordover i dag

Og hvordan dette vil påvirke innleggene her vil bare tiden vise,
men poste, det lover jeg å fortsette med.


Deres

Herr Dr. Bj snart i Nord

Saturday, May 28, 2005

Bokettersynet

Hvor mange bøker eier du?
Vel, her velger jeg som min oppdagsgiver Room 217, og i tiltaksløshetens ånd; å måle framfor å telle,
noe som fører meg fram til det magiske tallet 665 cm.
Tilfeldig? Neppe
Hvilken bok var den siste du kjøpte?
På vår lokale "anarki café"; "Kafékafaan" plukket jeg opp en flott utgave av Tarjei Vesaas "Fuglane" i "Laterne serien" for ett par dager siden.
Hvilken bok var den siste du leste?
Også jeg sliter med "lese flere bøker samtidig" problematikken.
Men den siste boka jeg fullførte var nok igjen Vesaas, da hans "Is-slottet". Og i lag med "Fuglane" er det hva jeg kjenner til av denne forfatteren, som jeg setter veldig pris på.
Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Den eneste boka jeg kommer på å ha lest mer enn to ganger (ikke tre) er Bram Stokers "Dracula". Den sto lenge i bokhylla hjemme hos foreldrene mine, til en dag da jeg trakk den ut og begav meg inn i litteraturens vidundelige verden, hvis verden jeg bare tidvis retunerer fra.

(1)"Swanns kjærlighet" av Marcel Proust er den av de fire bøkene jeg har lest i "På spor av den tapte tid"som har festet seg mest. Den er nummer to i dette, i norsk oversettelse, tolv binds verket, og jeg vil nok si at den godt kan leses uavhengig av de andre.

Hans-Ulrich Treichels (2)"Den bortkomne" er en av de flotteste tyske bøkene jeg har lest. Det står på en måte mellom den og hans "Tristanakkord". Begge meget gode skildringer av henholdsvis tysk etterkrigstid og tysk dekadense.

Universet Hamsun skaper i sin (3)"Markens grøde" opplevde jeg som skremmende
fengslende. Dette er verdenslitteratur, men så fikk han da også nobelsprisen for denne og ikke "Sult".

(4) "Morgon og kveld" var den første av Jon fosses bøker jeg leste, og står for meg som en av de beste. Den er som alle Fosses bøker rytmisk og repeterende til det uutholdelige for mange, og til det fasinerende for oss andre.

Sist må jeg få med Solstad, liker egentlig alt jeg har lest av han, og det er stort sett det meste, vil nok trekke (5) "Proffesor Andersens natt" fram som en av de beste.

Ja, det var meg, hvem har ikke listet og målt sine bøker?

Friday, May 13, 2005

Litt om klassisk musikk.

Her i mitt Farmacia (italiensk for apotek) vil jeg nå og da si noe om hvorfor enn bør ta et dykk i det vi på fint heter kaller vestlig kunst musikk, og på P2sk klassisk musikk.
Min kjennskap til temaet er på lekplan, og tilnærmet gjennom mange år med en over gjennomsnittlig interresse.


Romantikken.

I Historie
II Symfoniene
III Kammermusikken
IV Klaver musikken
V Anekdotisk tilnærming
VI Utfordring

I.Historie
Året er 1810. Robert Schumann blir født i Tyskland, og Fredrik Chopin blir født i Polen, året før ble Felix Mendelssohn født, og året etter blir Franz Liszt født. Franz Schubert har 18år igjen og Ludvik Van Beethoven har 17.
Ilag med Johannes Brahms som blir født i 1833, er blir de nevnte komponistene de som representere romantikken i musikk historien. Disse komponistene dør alle før århundre rundes.
De skriver stort sett i alle former; opera, sanger, orkesterverker osv. Her vil jeg ta for meg symfoniene, kammermusikken, og klavermusikken.

II. Symfoniene
Alle de jeg har nevnt skrev symfonier foruten Chopin, men uten videre kjennskap til symfonier og orkester verk, er det bare en som er interessant, Beethoven. Det er ikke med det sagt at de andres symfonier ikke er interessante, men om man ikke kjenner formatet er Beethovens som de som gjelder.
Dette bla. fordi hans symfonier er det alle etter han streber etter, de er modellene Schumann, og Liszt ser etter, partiturene de kopierer.
Blandt beehovens 9 symfonier vil jeg be dere lesere om å høre den 5., 7. og den 9.

III. Kammermusikk
Når jeg snakker om kammer musikk snakker jeg og de fleste andre om musikk framført av en liten gruppe musikere, foreks. strykekvartett, piano kvintett (1 piano + strykekvartett), piano og horn, osv.
Når det er snakk om kammermusikk, og de komponistene jeg har nevn, er alle mer eller mindre representert i reportoare fra denne tiden, men jeg yter naturligvis ingen rettferdighet og omtaler bare de jeg liker; Brahms og Schumann.
Schumann har skrevet en del for piano og solo instrument bla. klarinett, horn, fiolin, bratsj, og cello.
Blandt disse vil jeg spesielt nevne Fantasiestücke Opus 73, og Märchenbilder Opus 113.
Brahms derimot har skrevet de virkelig flotte piano kvartettene og kvintettene;
Piano kvartett i G-moll opus 25, og Piano kvintett i f-moll opus 36. Disse er å regne som symfonier(altså store stykker i fire satser), bare for en mindre besettning.

IV. Klaver musikk
Felles for alle komponister også de jeg har trukket fram var at de var pianister.
Beethoven og Mendelssohn var multi instrumentalister, mensde andre hadde pianoet som sitt hoved instrument, noe deres verker bærere sterkt preg av;
Brahms første verk (opus 1), er en Piano sonate, Schumanns 23 første verk er Solo piano komposisjoner, trur 70% av Chopins totale produksjon er Piano musikk , og Liszt var og er vel fortsatt mest kjent for sine ferdigheter ved pianoet. Han transkriberte bla. alle symfoniene til Beethoven for solo piano, samt mange av Schubert og Schumanns sanger.

Musikken;
Også her ser jeg bort ifra nutidens krav om rettferdighet, og sier;
Liszts Ungarske rapsodier, fortrinnsvis Nr.2 og 6, samt Mefistovalsene.
Chopins Ballader da helst 1 og 3, og valsene
Schumanns Papillon opus 2, og Carneval opus 9.
Shuberts Pianosonate i B dur Nr 10.

V. Anekdotisk tilnærming
Det finnes mange grunner til å høre på klassisk musikk, "Anekdotisk tilnærming" kaller jeg den når man fatter interesse pga. anekdoter om verket, komponisten osv. Om komponistene som er nevnt her er det nok av myter og anekdoter å trekke fram, samtidig vil jeg også si at jeg ikke mener at det fins noen tilnærminger, alibier og grunner som er noe bedre enn andre, så om man fatter interesse for Beethovens musikk fordi han var døv, eller fordi man leser dette, eller har sett filmen, er det likegyldig for meg, Deutsche Grammophon, og sikkert komponisten selv også.

Så Beethoven ble altså sakte men sikkert døv. Niende symfonien hans ble skrevet da han var så godt som helt døy, andre verker han skrev etter at han ble døv er bla. de siste strykekvartettene.
Beethoven var vist ikke noe motebevist herre heller, og ble mer enn en gang arrestert med hjemmel i løsgjenger loven, fordi han så så lurvete ut.
Chopin var så redd for å bli begravd levende at han forlangte i testamentet sitt å bli obdusert og hjerte hans ble sendt til hjemlandet Polen, mens han ble begravd på Pere Lachaise i Paris, hvor mange gode menn og kvinner her blitt begravd opp igjennom årene.
Schumann ble tidlig manisk-depressiv, noe som forfulgte han hele livet. I tillegg hadde han syfilis, og en kombinasjon av disse to gjorde at han ble innlagt på det man da kalte sinnssykehus, etter et selvmordsforsøk. Her tilbrakte han sine siste 3 årene av sit liv og døde bare 46 år gammel. Det spekuleres i om at hans kone pianisten Clara Schumann da var så lei av sin maniske ektemann at hun lot være å få han utskrevet, og lot han dø på sykehuset, hvor hun på de 3 årene besøkte han to ganger.
Schubert ble ikke mer enn 25 år, og i lyset av hans store produksjon har vi her med en ekstrem produktiv mann å gjøre. 25 er ingen alder, og det var det ikke da heller, også han døde av syfilis, som så mange andre på den tida.
Han sendte sitt opus 1; sangen Erlkönig et av romantikkens viktigste, til tekstforfatteren selv; Goethe, men han var vist ikke så opptatt av musikk og brydde iseg ikke med den unge komponisten.
Liszt da? Jo, han var kjent som det 19.århundres største pianist, han var venn med Grieg, og fikk som den første lov til å se og kommentere Griegs da nye pianokonsert i a-moll, og det gjorde han ved å ta notene han aldri hadde sett, og spille igjennom hele, mens han sang orkester stemmen og samtalet med Grieg selv.
Grieg kommenterte senere i sin dagbok at han syntes Liszt spilte noen av delene litt vel fort.
Videre røk ofte strengene på pianoene til Liszt, og damer besvimte på konsertene, noe han muligens hadde betalt dem for å gjøre. Stykkene han skrev var og er så vanskelige å spille at han oppfordret sine pianist kollegaer til ikke å spille dem etter som det bare ville sette dem selv i et dårlig lys.

VI. Utfordring
Nå håper jeg du har blitt opplyst men mest av alt håper jeg at du har blitt litt nysgjerrig.
Så utfordringen må vel være at du besøker ditt lokale bibliotek og låner noe av musikken jeg har nevnt i posten.
Jeg anbefaler gjerne innspillinger.

Og Mendelssohn?

Noen som skal i bryllup i sommer?

Sunday, May 08, 2005

Finner i sofaen

PÅ fredag hadde jeg selebert besøk;
det hele begynte med at jeg sto og ventet på at konserten med mitt favoritt band de siste årene; 22 Pistepirkko skulle starte.

Stedet er Hulen i Bergen og jeg er sånn passe nedstemt etter som at alle mine såkalte "venner" har latt være å bli med, men det er ikke første gang jeg er på kulturarangemet alene.
Da er det fra intet at en tynn mann med briller som jeg mener å dra kjensel på som bassisten i kveldens hovedatraksjon dukker opp. Og før jeg vet ord av det sitter vi og snakker om den finske musikk scenen (et tema jeg faktisk vet ett og annet om, og naturligvis vil komme tilbake til her ved en senere annledning), han spretter plutselig opp og sier han må gå, med full rette, det jeg jo tross alt kveldens hovedatraksjon jeg sitter og opptar her. Men han foreslår at vi møtes etter konserten før han forsvinner backstage.

Siden går de på scenen og gjør hva jeg mener er den beste konserten av de fire jeg har sett med dem, og en av de beste konsertene jeg noen sinne har vært på.

Etter konserten møter jeg Asko igjen og han foreslår at vi skal møtes neste dag etter som de har "a day of" som han selv sier med finsk aksent, og han får mitt telefon nummer.

Neste dag våkner jeg av lyden av "en ny melding mottatt", det er Asko (det hele var altså ikke en drøm) PK vokalisten lurer på om jeg vet av noen "selfservice clotheswashing joints", noe jeg ikke kan huske å ha sett her i Bergen, men jeg spøker og sier at de kan vaske klær her, noe de sier høres ut som en god idé, og før jeg forstår hva som har skjedd har jeg sofaen full av Finner.
Som takk for låne spanderer de lunsj.

Om 22 pistepirkkos musikk kan man si at den holder høy kvalitet, den har basis i Bluse og Rock, uten at de på noen måte er redde for å la seg inspirere av andre uttrykk.
De har holdt på i 23år og gitt ut 8 album 2 remix plater, og en dobbel Best of.

For de som IKKE har hørt dem før anbefales "Rumble City Lala Land" fra 94, og "Eleven" fra 98.
samt den samme som jeg vil anbefale til de som HAR hørt dem før; den nyeste plata som kom ut nå i mai, med tittelen "Drops & Kicks"

Man blir alltid glad og ikke minst overrasket når man hører plater med 22 Pistepirkko, som forøvrig betyr: marihøne med 22 prikker.
De lager søt Pop og røff Rock som man først og fremst blir varm av og glad i, og man lurer på hvorfor man ikke har hørt dette før.
Bandets produksjon er en sann skjult skatte kiste innen skandinavisk Indie, Rock og Pop man ikke trenger å grave lenge eller mye for å finne.

Thursday, May 05, 2005

Programerklæring

Programerlæring for Farmacia.

Med denne, min første blogg ønsker jeg å skrive om ting som opptar meg, og da er jeg stygt redd for at det blir mye Musikk, Film, Litteratur, samt andre Kunstuttrykk.

Dette vil jeg vinkle dit hen at jeg delvis skriver om disse i en smertelindrende kontekst slik som beskrevet i www.imperfektum.net beskrivelsen av bloggen min.
Men også i for av affekt pregede utbrudd, artikkler ol.

Hjertelig Velkommen til Farmacia.