At denne godt befolkede svingen skulle danne utgangspunkt for to av mine største leseropplevelser i 2016, nei, det hadde ikke jeg sett for meg. Men det har den, Neiden altså.
Først ut er Ingeborg Arvolas "Neiden 1970".
Boka interesserte meg med sin genistrek av en tittel og videre da den ble presentert som kvensk litteratur, eller om ikke annet litteratur om oppvekst i en kvensk bygd.
Arvola skriver om en oppvekst som tilbringes delvis hos far i Sør-Varanger og delvis hos mor i Tromsø. Den etterhvert tungt alkoholiserte faren angriper hverdagen med en galskap som fascinerer meg. Alle som har hatt noe med barn å gjøre vet at barn er tilpassingsdyktige og utrolig lojal mot sine nærmeste. Så da kan natt og dag være vage begreper, middagstid være middagstid og renhold og systematikk seile i sin egen sjø, for hva betyr det når en liten jente får være der hun aller helst vil være; med sin far.Det er flere ting jeg kjenner igjen i denne boka, for det første galskapen eller grenseløsheten, og det andre er pappaen i boka som jeg tidlig mistenkte og etterhvert fikk bekreftet var min gamle formingslærer på barneskolen.
Men galskapen er den jeg vil trekke frem.
Hvem har vel ikke tatt med seg sin sønn eller datter på en upassende kino, servert is til middag eller satt 3åringen på et akebrett og sendt den utfor det som viser seg å være en altfor bratt bakke. Jeg har tatt med meg datteren min på konserter hvor hun var det eneste barnet, vært ute midt på natta for å se hvordan skogen ser ut i mørket. Jeg har vekt henne for å se et pinnsvin som hadde forvillet seg inn i hagen, og for å se måneformørkelser. Jeg tror at alle fedre og sikkert mødre kjenner på denne galskapen av og til, og det er denne "galskapen" og beskrivelsen av den og balansen jeg liker aller best med boka.
 |
| Tippoldeforeldre Julius Theodor og Anne Marie |
En nydelig bok!
Min tipp-tippoldefar Julius Theodor Wollmann dukker opp som romankarakter i Hild Haaheims bok "Nordnorsk julesalme". Tørt er han beskrevet som dansken som er den eneste norsktalende på Steinskjærnes på Skogerøya i Sør-Varanger på midten av 1880 tallet hvor forfatterens oldefar tar jobb som lærer før han slår seg ned i.... Neiden!
For å gjøre kort prosess med Nordnorsk julesalme;
Dette er boka jeg har ønsket meg hele mitt voksne liv. Kort fortalt handler den om Kirkenes og Sør-Varanger fra det var et nes med en kirke og noen få hus til det ble et industrisamfunn, et klassesamfunn til det ble okkupert i 1940 fra til det ble tilintetgjort i 1944 og gjenreist utover 40 og 50 tallet.
Haaheim forteller historien om sine forfedre fra disses bakgrunn som innbefatter både arbeiderklassen, overklassen, skoleflinke selvstendige kvinner, og ektemenn med hang til flaska.
Dette gjør hun svært godt.
Men hvorfor har jeg ønsket meg denne boka?
Jo, fordi jeg får bli med inn husene som jeg har sett på bilder fra Kirkenes før krigen, med inn på skolen som jeg har på et gammelt postkort, man får møte menneskene, kjente og ukjente, og alt dette strålende virkeliggjort av forfatteren. Alt fra legen Andreas Wessel på vei til en pasient med rein og slede, til plagsomme mopedgutter uten for kiosken på begynnelsen av 1970 tallet. Forfatteren skriver usedvanlig godt og boka og språket i hovedfortellingen opplever jeg som totalt fri for regionalromantiske tilbøyeligheter som man ofte kan finne i slike bøker, boka er rett og slett gjennomarbeidet og en fornøyelse å lese.
Jeg driver med litt slektsforskning og syns denne boka synliggjør hvor intrikate og kompliserte faktorer og tilfeldigheter som har vært i sving for at jeg kan sitte foran dette tastaturet.
Bli med inn!
Deres,
Herr W
P.S.
I kjølvannet av "Kongens nei" dukker atter diskusjonen om hvorfor Norsk filmfond kaster penger på de som ønsker å fortelle de viktige historiene fra "krigen", mens filmen om Norge som faktisk var i krig, som levde i frontlinjen i over fire år og som ble fratatt ALT i krigens sluttfase uteblir... Her er manuset!
No comments:
Post a Comment