Jeg har i og med min massive 60tallsgaragepsykedeliapunkbritiskpop periode for noen år siden et varmt forhold til Pretty Things og paradoksalt nok ikke et forhold til Arthur Brown, dette skulle det bli en brå endring på etter konserten jeg frk. A og frk. Bj var på på lørdag, (ja jeg har gutte venner, men de er av en eller annen merkelig grunn aldri med her,)
Arthur Brown steg opp på scenen iført dette. For en mann, for en stemme, og alle i salen, en sal jeg om mine venner var med på å trekke gjennomsnitsalderen kraftig ned på lot oss drive med tilbake til 60tallet, med den timelange konserten.
Pretty Things var hva jeg hadde kommet for å se, og for å bli mektig skuffet over.
De startet som blues band tidlig på 60tallet, om mye kan tyde på at de har tenkt å av slutte som et sådann også. De mente å kunne dra det hele i land akustistisk, noe de aller færreste artister er i stand til, jeg husker godt hvor dårlig Grant Lee Phillip løste dette i Bergen for noen år tilbake, det er i det hele noe håpløst arrogant ved band som reise rundt og servere blodfans et akustisk set og trur at man kan komme unna med det, The Pretty Things er heller intet unntak.
Kvelden tilhørte denne mannen, ingen tvil om det.
deres Herr W.
2 comments:
syntes du fokuserer mye på at vi har det så skitten hos oss og ikke hvor trivelig det er, hvor fantastiske vi alle her og ikke minst gleden det må gi å bo med en av norges soon-to-be hotteste fotografer
http://heiaespen.blogspot.com
http://www.heiaespen.com
hehe, du sier noe,
vel jeg jeg har jo modifisert min kritikk av tilstandene jf. siste post, videre ser jeg at det er jeg som har vaske uke nå så denne unike muligheten til å sette en ny standard skal jeg naturligvis ikke la gå fra meg.
Post a Comment