På stengrunn

Når jeg kom ned på t-banen i dag hang et av mine favoritt dikt på veggen, som et ledd i oslo sporveiers dikt satsing, og siden jeg som sagt betaler for meg på t-banen synes jeg dette var stas og en fin måte å bruke pengene mine på,
Diktet jeg sikter til var Rudolf Nilsens "På stengrunn", Rudolf levde fra 1901-29 og skrev en rekke flotte dikt som noe senere ble tonesatt på plata med samme navn; "På stengrunn" fra 1973, han har også fått en plass her i oslo hvor han som få andre av våre kjente diktere poserer naken på en sokkel,

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellem gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.


Senere så jeg denne og kom til å tenke på at jeg hadde my little ponny ting da jeg var liten,


Så gikk jeg og Herr O som fulgte mitt eksempel og flyttet hit til fra Bergen for å starte et nytt og bedre liv en tur, vi så i et vindu med dyre møbler slik som vi liker, og drakk kaffe på en fortauscafé.

Så gikk jeg og Herr JHK på kino og så "Reprise" noe som viste seg å være en usedvanlig god film om tendenser hos norsk ungdom til å strebe etter å være kunstnere, hvor problematisk det er å ha venner med psykiske lidelser osv. Torggata rommer en av Oslos store kinoer, og siden vi var sent ute gikk vi på den der.

Fred, kjærlighet og pannekaker,

deres,

herr w