Mixtape part #4

"Vi kan da vel ikke sitte stille å finne oss i dette!"

Ordene er tatt ut av munnen til den eldre dama som ser seg lei på at Lasse og Geir lager kvalm på bussen i Wam og Wennerøds klassiker fra 76. Hun blir fort satt på plass av de to arbeidsløse kasusene og scenen ender i at Lasse og Geir blir kasta av bussen og havner i klørne på politiet.

Med dette i tankene velger jeg å avslutte denne mixtapen med én av de mange låtene om politivold: Hærverks klassiker Loven slår!

Charlotte får denne tapen på bestilling. Hun ønsket seg ALT hun får ALT.
Når man skal lage en mixtape med ALT er det bare en C90 som duger.



Vi kan ikke bare sitte stille å finne oss i dette. Derfor har jeg tenkt å bevege meg mer i de neste 4 årene.
Gjerne ut i gatene sammen med andre,
gjerne med fakkel,
taktfaste rop og plakater kan du få med.

Da jeg var ung viste jeg ingenting om politikk. I så måte er jeg en latebloomer. Min første politiske opplevelse kom da jeg så det lokale bandet Schizophrenia spilte på torget i Kirkenes på tidlig 90tallet. Mot slutten av konserten delte de ut teksten til Loven slår og spilte den. Scene var plassert rett foran politistasjonen i Kirkenes. For et stunt! Etter konserten fikk jeg setlista, min første setlist, og da jeg møtte på gutta i bandet på tivoli !? senere den dagen fikk jeg den signert. Hvor ble det av den setlista?

Var du der Charlotte?

Enjoy!

Mixtape part #3

Svensk musikk har alltid hatt en viktig plass i min musikk samling.
Da jeg var liten reiste vi stort sett til Nord-Sverige på campingferie.
Vi hadde alltid en Ford som dro campingvogna. Min far var DJ og sjåfør.
Før vi dro stoppet vi på campingplassen i Maggadalen i hjemkommunen som mine besteforeldre drev. Her fikk vi ønsker om en god ferie og jeg og broren min fikk 100,- kroner hver.

Så kjørte vi til Finland og videre til Sverige i en Ford Scorpio eller Granada og min far spilte Madonna på full guffe.

Jeg og bror min hadde naturligvis et rituale tilknyttet til disse 100,- kronene. Først ble de vekslet inn i en svensk 100 lapp. Så gikk vi en lekebutikk, og kjøpte en He-man figur, eller Turtles eller Lego alt etter som hva som var pop den sommeren. Den sommeren jeg ble "voksen" var den sommeren jeg kjøpte Roxette med Joyride for pengene, og i stede for å leke med broren min i sivet i Luleå satt jeg inne i campingvogna og hørte på min nyinnkjøpte kassett med det ypperst av svensk pop.

Ingen Roxette har funnet veien inn på denne tredje mixtapen, men mye annet av strålende kvalitet.

Tapen går i posten til min venn Henrik. Så tagger jeg alle mine svenske venner, de av mine venner som jeg vet bor i Sverige, og alle de jeg vet har tilbrakt minst en sommer på en campingplass i Luleå.

Filmsitatet som gir navn til tapen er fra Romeo og Juliet, og finnes i en av låtene på side A!

Enjoy!

Mixtape,part #2

Kassetten er litt som poteten, den kan brukes til alt. Med Mixtape #2 skal jeg forsøke å tegne et kart. Dette er kartet over det eneste tiåret jeg og min gode venn Tor Even ikke hadde noe med hverandre å gjøre dog vi er jevngamle og på et tidspunkt gikk på samme skole. Vi skal til 80 tallet!

Well, Clarice, have the lambs stopped screaming?


Mitt 80tall besto av Lego, He-man, musikk og jenterom. Ja, riktig jenterom. Ingen hadde så kule rom som jentene på 80tallet. Og jeg var så heldig at det befant seg noen eldre jenter både i familien og i nabolaget. Jeg hadde naturligvis ikke adgang til disse rommene, men av og til fikk jeg ett gløtt inn på disse rommene og fikk et glimt av skattene de skulte. Settekasser med nips, speil, Garfield og Pink Panter om hverandre. Og det var alltid så ryddig på jenterommene.

Hvordan var det for deg Tor Even, du hadde jo søstre som sikkert hadde fått stereoanlegg i konfirmasjonsgave hvor Glenn Medeiros og A-ha spilte dagen lang. Og i settekassene sine hadde de sånne miniatyr spritflasker som de hadde fått av en venninne som hadde vært i syden?

 Jeg husker en av nabojentene hadde sånne små brusbokser (0,2?) som man fikk på flyet før i tida (80tallet) hengene i små nylontråder fra taket og jeg tenkte, FY FAEN så kult, det hadde jeg aldri kommet på. Og forresten, hvordan hadde hun fått med seg de fra flyet, flyvertinnene på 80tallet var alltid så flinke til å hente inn sånt og jeg klarte aldri å stikke unna en eneste Sprite elle Fanta boks fra vertinnens skarpe, men serviceinnstilte blikk.

Ingenting av dette opplevde vi sammen Tor Even, vi ble først kjent på 90tallet, og har holdt sammen siden.

Derfor denne 80talls tapen. Alle disse låtene har jeg ervervet lenge etter at 80tallet var over. De tegner et kart over hva 80tallet ikke var for meg, men kanskje de representerer nettopp What it was all about for noen andre lesere.

Kassetten, en boksfersk TDK sf 60 går i posten til Tor Even dere andre må ty til Spotify linken.

Enjoy!

PS.

Tittelen på Mixtape #2 er nært knyttet til en av låtene på tapen, noen som vet hvilken?

Mixtape, part #1

Jeg vokste opp med kassetten, så selv om jeg har brukt noe tid på å humre over dette kanskje mest forhatte av våre store medier er det ikke til å komme fra at jeg hadde mine første store musikkopplevelser med nettopp kassetten. Jeg hadde Juba Juba med Knutsen og Ludviksen på kassett, etterhvert Scoundrel days med A-ha, så gikk turen videre til Pet Shop Boy og siden New kids on the Block. Så da Guns n Roses ga ut Use Your Illution høsten 91 og jeg og min gode venn Helge bestemte oss får å spleise var ikke striden om vi skulle kjøpe den på MC, CD eller LP, men snarere om vi skulle kjøpe Use your illution 1 eller 2, for vi hadde jo ikke rå til begge.

Jeg kommer til å skrive om kassetten i høst i tilknytning til Mixtaper jeg har lovet å lage eller lager på  bestilling. Gled dere!

Kristoffer utfordret med til å lage en mixtape med navnet Charlie don´t surf. Om han hadde Apocalypse Now i tankene er ikke utenkelig. Jeg har derfor satt sammen en tape Kristoffer kan høre på.  Jeg har fått med 50, 60, 70, 80, 90 00 og 10 tallet. Norsk og utenlandsk. Dette er rett og slett en utrolig flott mixtape

 Enjoy!

Kassetten går i posten til Bø hvor Kristoffer bor. Dere andre må nøye dere med Spotify linken hvor alle låtene ligger i samme rekkefølge som Kristoffer hører dem når han og Charlie sitter og lurer på hvor man surfer i Bø.

It´s not London `77, or Summer of love. It´s Glasgow `85

If i could travel anywhere in time it would probably be Lepzig, Germany 1842. For obvious reasons I suppose for those how know me.

There are so many iconic periods in time that people has looked back on and thought "it would have been great to be there, if only for one night". Woody Allen, a personal favorite, has made at least one film about romanticizing an area of time, in his Midnight in Paris the main character is able to travle in time to what for him is the single most interesting era in Paris history, and get to hang out with the people that made the era spesial. Only that when he invites someone to come with him the one he brings takes them back to somewhere else in the rich history of Paris, and who can blame her, Paris has a rich history and have housed a lot of important events and figures over the centuries , and still will forever be a place people will be drawn to for big things.

What Marin St John writes about in his "PSYCHEDELIC CONFESSIONS OF A PRIMAL SCREAMER, The tambourine years 1984-87", is as revealed in the title not London 77 when punk broke, or the summer of love in San Fransisco, or even even the heydays of Merseybeat in Liverpool or the spawn of Norwegian Black Metal in Oslo in the early 90s, no, its Glasgow medio 1980. I once read that Lenny Krawitz was willing to offer his right arm to get to meet Jimi Henrix, i dont know anyone who would have wanted to sacrifice any limbs to spend a night out in Glasgow in 85.

The author hiding behind his weapon of choice 
on flip side of  early single. 

But that doesn't matter, because the autor didn't spend his important youth years in London or Oslo, he spends them i Glasgow and that's a story worth telling. And its a great story.

The Scottish band Primal Scream serves as an excuse to write and publish this book for the author, he was once in the band in its embryonic years, toured and released singles,  and can easily take credit for introducing the band and its members to both music and films that would shape the band that eventually ended up being a million selling act in the 1990s. And it's the band that takes the protagonist around Britan and at one point even over the channel, but the band doesn't get all the attention as there is only so much to write about a band in its embryos state.

 Instead the author brilliantly tells a story about friendships, clubbing, tripping and fooling around. And he never feels the need to excuse the fact that this story isn't that important due to its location (Glasgow 85) but tells it with the same eager as it would have been any iconic peiode in time. 

Its all about the music and love for it.

I read a lot about music i suppose, but seldom do i encounter writers with the same kind of passion for it as Martin St. John reviles in his book. He is honest about it. And the honesty in this book is what makes it great. Dare to say when its good, and dare to say when its s#it, dear to say "yes i was there, but i was far to wasted to even remember ho w it was".

The best thing about the book is how his obvious love for the music and the area is manifested in the way he tells the story, he write as if he want everybody to be able to take part of it. When too many books like this goes: "this is how it went down, i was there, you weren´t", St. John includes the reader by not only naming people, pleaces, events and music that I, a small-town boy from the north of Norway, haven't heard of, but includes the reader with naming people, places, events and music that everybody can relate to. 

When i read "Last shop standing" by Graham Jones i grew bored by the way he always talked about the shops in the same manner. And St. John could easily have fallen in to the same pattern, but instead he treats each town, venue and gig differently, and if nothing out of the ordinary happened, don´t bother writing about it.

I didn´t know the end of the story, only thing i knew was that there were no tambourin guy in Primal Scream when i saw them for the first time in 2002. And the building up to St. Johns departure is obvious throughout the book. This part of the book is probably the most honest and well written. After this there is an appendix "Aftermath" that really took me by surprise. For me the fact that St. John waited so lang with this book, instead of writing it it 1989, made this retrospective view possible, an utterly sober and insightful view on how his and other people around him had their life shaped by spending their important youth year both in and outside Primal Scream medio 1980 in Glasgow. 

Bought mine here. 

Yours truly, 

Herr W

PS.

Woody Allen on time travel:

"Nowhere before the invention of the penicillin"

Ja, jeg kjøper fortsatt CDer.

De fleste kjenner meg som en vinyl fyr. En som ikke kan gå på loppemarked uten å skumme gjennom bananeske etter bananeske med LPer i tilfelle det skulle dukke opp noe helt sensasjonelt. Men å finne gull i en bananeske på Ila skolekorps loppemarked er like vanskelig som det er å finne gull (AU) på Ila generelt.

I det siste har jeg faktisk lagt bort min iver for LPer og konsentrert meg mer om musikk uavhengig av mediet det presenteres på. Men det er ikke til å komme fra at jeg vokste opp med CDen, og dette mediet står mitt hjerte nærmere enn mange andre.

I det siste har det blitt slik at jeg ofte oppdager ny og gammel musikk på Spotify og oppsøker så utgivelsen andre steder hvis det skulle vise seg at utgivelsen bør eies. Og da er det ofte at jeg kjøper CDen.

Nå skal det sise at jeg i snitt kjøper 10-12 CDer i året, altså samme antall CDer jeg brukte å få i julegave på midten av 90tallet.

Så da det dukket opp en ny utgivelse fra plateselskaet LAWO med musikk av Robert Schumann var det ikke noe tvil om at denne måtte jeg eie. Og jeg oppsøkte en av de to kvalitets butikkene her i byen som fortsatt selger klassisk musikk på CD.

Det er her snakk om Arvid Engegard og Nils Anders Mortensen som spiller Schumanns to fiolin sonater og hans "Fem folkelige stykker for piano og cello" her i fiolin versjon. Jeg er så heldig at jeg har møtt begge musikkerne og vet at de begge er oppriktig opptatt av Robert Schumann og kanskje fiolinisten Engegard spesielt. Og dette syns jeg skinner igjennom på denne utgivelsen, altså at det er to musikkere som ønsker denne musikken presentert og framført på en best mulig måten. Fordi det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater. Det fem cello stykkene (som altså Schumann arrangerte for fiolin) er dog lettere materie, ja man kan nesten snakke om verket som en hit, og da spesielt nr.2 som ligger inne på topp 10 av komponistenes mest streamede stykkene på Spotify. Verket er også spilt inn av en annen norsk "superduo" nemlig Mørk og Andsnes, men det er en annen historie.

Komponistens manuskript til Spotify hiten Op.102, 2. 

Denne historien handler om at jeg må gjøre rede for hvorfor jeg skriver at "det er ikke bare bare å gi seg i kast med Schumanns fiolin sonater." Og det kjære lesere henger blant annet sammen med at disse to sonatene Nr. 1 op. 105 i a-moll og nr.2 op. 121 i d-moll faller i kategorien "komponistens sene verker". Dette tema er veldig omdiskutert blant musikkvitere og selv om det de siste årene er kastet nytt lys på ideen om Schumanns sene periode og verk, sitter fortsatt skepsisen i veggene både hos forfattere og ikke minst utøvere og plateselskaper. Det første som slår meg med LAWOs utgivelse er musikken spilles/presenteres/framføres med en iver jeg ikke kan huske å ha hørt disse verkene presentert før. Og jeg har hørt de aller fleste. For det jeg opplever går igjen i de aller fleste innspillingene av op. 105 og 121 er at de ofte framføres uinspirert. Dette har fått meg og sikkert mange andre til å konkludere med at det er verkenes svakheter snarere enn musikernes som skinner igjennom. På denne CDen mener jeg å spore en tilstedeværelse av begge musikerne i hver eneste takt og tone, og det er rett og slett med på å gjøre dette til en forfriskende presentasjon av disse to sonatene.

Så kan man friskemelde Schumanns sene verker for fiolin og piano? Nja, den første i a-moll som jeg alltid har holdt for å være et bra verk ble som de fleste av Schumanns verker skrevet i en fei, og tidlig mislikt av komponisten. Ja, så misfornøyd var han at han skrev en ny med det samme, den i d-moll. Og når man hører etter kan man spørre seg om det er komponisten som er litt uinspirert i den første av de to verkene, mens han i nr.2 er mer med i notene og er mer å kjenne igjen med sine finurligheter som å legge til en fjerde sats, trekke inn elementer fra forutgående satsen, og mulige sitater fra tidligere verker (Åpningen fra Frauenliebe und -leben, Op. 42 er å kjenne igjen i slutten av 2.sats)

Så hva med CDens siste verk de fem folkelige stykkene, Fümf stücke in volkston op. 102. De er fornøyelige spesielt nr.1 som her framføres i et høyt og passende tempo! LAWO er uten tvil en av mine favoritt selskaper og fortsetter å levere.

Deres,

Herr W

Isdals kvinnen. Min favoritt krimgåte.

For noen uker siden slapp NRK nyheten om gjennombrudd i den så kalte Isdal kvinnen saken, ikke ulikt måten Aftenposten slapp sine Panama papers. Her skal leserne fôres sakte, men sikkert med avsløringene i ukene framover.

Saken om Isdals kvinnen har jeg kjent til helt siden jeg fant den omtalt i bokserien Nordisk kriminalkrønike som jeg mistenker min far for å ha brakt i hus. Siden har saken vært omtalt med gjevne mellomrom fra sakens begynnelse i november 1970 og fram til idag.

Kort fortalt:
Kvinnelik blir funnet forbrent i turområde utenfor Bergen sentrum.
Ingen er etterlyst og ingen er meldt savnet.
Samtidig er det gjort åpenbare anstrengelser for å slette spor som kan gi henne identitet.
Etterforskning avdekker at kvinnen har reist rundt i Norge med en koffert full av falske pass, og forkledningsutstyr som briller og parykker.
Sporene blir kalde, og man konkluderer med selvmord.

Saken har ikke bare de rette elementene som:
- Øde område, 
- brent lik av en kvinne, 
- ukjent identitet
- mystiske funn på åstedet
- ingen pårørende
- mystiske eiendeler

men også dramaturgien stemmer:
- funnet av kvinnen, 
- funnet av kofferter på oppbevaring,   
- spor fører til Stavanger,
- opprulling av reiserute og bruk av ulike identiteter
- til den svært utilfredstillinde ikke fører noen vei tross mange funn i saken

men også tida det er "satt" til bidrar med sitt eget krydder,
- kaldkrig
- mye spionaktivitet
- kvinner reiste sjeldent alene,
- og bodde enda sjeldnere alene på hotell, 
- tid med skyhøye flypriser

Ja, i det hele forekommer det meg at ingen av detaljene i saken er med på å berolige, men tvert i mot er alle nye avsløringer i saken da den ble etterforsket for første gang og nå med på å øke pulsen.

Gamle krimsaker blir av og til løst. Enten ved bruk av nye etterforsknings metoder, og av og til men angrende syndere som i Apenes-drapet . Flere gamle saker, gåter og mysterier vil bli løst.

Å gripe fatt i denne saken er en genistrek av NRK, men jeg opplever at få har tatt tak i dette på Facebook, så derfor sparker jeg i gang med å dele dette, og stoler på at alle følger saken, fordi dette er stor journalistikk, og stor underholdning. Så får vi se om de kommer trekkende med Granatmannen neste høst.

Deres,

Herr W